Kort bygningshistorikk for Hafslunds hovedbygning
Før brannen i 1758 var Hafslund et firefløyet anlegg med innelukket gårdsrom. Da Hafslund skulle gjenreises etter brannen, sto steinmurene igjen og disse ble bygget videre på. Sørfløyen var antagelig mest brannherjet og ble fullstendig revet, mens de andre fløyene ble påbygget og endret. Dagens helhetlige rokokko-palé fra 1761 består dermed av mye eldre deler.
De opprinnelige fire fløyene ble reist av ulike eiere over en lengre tidsperiode. De fleste skriftlige kilder om Hafslunds tidlige bygninger er dessverre tapt. Takket være beliggenheten ved den mektige Sarpsfossen, har Hafslund vært et yndet motiv for landskapsmalere. Derfor finnes daterte avbildninger som gjør at vi kan si en del om Hafslunds bygningshistorie.
Østfløyen, bygget av Otte Bildt omtrent 1600
Østfløyen er i sin helhet oppmurt av bruddstein og er den eldste delen av dagens bygning. Bare kjellerhvelvene er oppmurt i teglstein. Denne fløyen ble oppført av adelsmannen Otte Bildt som det første steinhuset på gården.
Sørfløyen, bygget av Daniel Bildt mellom 1655 og 1664
Sørfløyen hadde portrom med innkjørsel til borggården og trappetårn, og var oppført i pusset bruddstein med gavler av tegl. Sydfløyens ytre mål var ca. 44 x 31 meter og 10 meters bredde, usedvanlige dimensjoner. Sannsynlig byggherre er krigskommissær Daniel Ottesen Bildt, som overtok gården i 1624 og døde i 1664. Byggingen kan antagelig settes i forbindelse med hans andre ekteskap med Birgitte Bjelke, datter av Norges kansler Jens Bjelke.
Vestfløyen, bygget av Otte Bildt 1608
Vestfløyen er oppført i gul teglstein på en sokkeletasje av bruddstein. Den ble bygget av adelsmannen Otte Bildt og Inger Jespersdatter i cirka 1608, da Hafslund fikk sine privilegier som adelig setegård.
Nordfløyen, bygget av Niels Werenskiold til Hafslund mellom 1701 og 1726
Nordfløyen er delvis av eldre gul teglstein (omtrent to meter opp), resten er rød tegl fra gjenoppbyggingen etter brannen i 1758. Bygningen kan ha vært satt opp etter Werenskiolds adling og ekteskap med Elisabeth de Tonsberg. Den sto enten ferdig til kongebesøket i 1704 eller kongebesøket i 1733. Bygningen hadde høy hovedetasje på høy kjeller, med en lavere annenetasje.
Hele karré-anlegget, ombygget av Hartvig Huitfeldt og Karen de Werenskiold Huitfeldt etter 1741
Tårnet ble revet og de fire fløyene ble samlet under ett felles valmtak. Niels Werenskiold døde i 1741, og Frederik V skulle besøke Hafslund på sitt kongebesøk i 1749. I 1754 solgte Karen de Werenskiold Huitfeldt hovedgården til Elieson.
Brann i 1758 – gjenoppbygging
Hovedbygning, Peter og Anna Elieson i 1761–1762
Ekteparet Anna Collett og Peter Elieson rakk å eie Hafslund noen få år før hovedbygningen brant vinteren 1758. Etter brannen sto Hafslunds hovedbygning ferdig gjenoppbygget i 1762, en trefløyet bygning i helhetlig rokokkostil, med mansardtak og vegger i tegl og hvitkalket mur. Tidligere byggherrer ble i noen grad vist frem, ettersom steiner uthugget med initialene til Bildt (B) og Niels Werenskiold (NV) er murt inn fasaden på vest- og østfløyen, uten at plasseringen kan sies å avsløre hvem som bygget hva.
Arkitekten var antagelig Anna Colletts bror, som også regnes for å ha tegnet Bogstad i Sørkedalen i Oslo. Søsteren Anna er avbildet i en liten akvarell med tegninger av Hafslund, og kan ha vært med på utformingen i en eller annen form.
Hovedbygningen fremsto da og nå som Norges prektigste senbarokke herregårdsbygning. Gavlfeltet med familiene Colletts og Eliesons våpenskjold er i sandstein fra Gotland, og ble hugget i København av tidens fremste billedhuggere.
Entrédøren er den opprinnelige fra byggåret. Bygningen hadde smårutete, fire-rams vinduer med midtplassert tverrpost. Inventaret er usedvanlig godt bevart, men minimalt av det opprinnelige inventaret finnes i dag.
Urealisert ombygging fra 1794, tegnet av arkitekten Joseph Chr. Lillie.
Denne endringen ble planlagt da Ole Christopher Wessel og Maren Juel kjøpte tilbake Hafslund for å bo her, men ble skrinlagt da Wessel døde i 1794.
Paviljongene
Begge paviljongene ble bygget til da hovedbygningen stod ferdig gjenreist i 1761–62. Paviljongene synes alltid å ha vært forvalterens bolig, i hvert fall fra 1801 i Rosenkrantz’ tid, og gjennom hele århundret frem til utbyggingen av fossen til elektrisitetsproduksjon på 1890-tallet.
