Tidlig historie

Fra geistlig jordbrukseiendom til lukrativt adelsgods

Hafslund-navnet blir første gang nevnt i et dokument fra 1344, og viser ikke til en gård, men til et lid, et landområde bestående av flere gårder som skulle stille én mann til leidang.

I 1397 dukker Hafslund-navnet igjen opp i forbindelse med registrering av inntekt fra to gårder eid av Oslo Bispedømme, Store og Lille Hafslund. Jorda var med datidens driftsmetoder tungdrevet og ga eieren en ordinær jordleie.

Utover 1500-tallet ble det anlagt vannrenner og bygd sager langs hele Sarpsfossen. Fallrettigheter til Sarp nevnes i flere skifter, uten at Hafslund-navnet blir nevnt. Frem til slutten av 1500-tallet hadde ulike partseiere bygd hele 17 sagbruk på østsiden av fossefallet.

I 1594 nevnes igjen de to Hafslund-gårdene, plassert nord og sør for hverandre. Hafslund-gårdene var fortsatt små og neppe spesielt viktige eller interessante. Rettighetene til Sarpsfossen var imidlertid svært ettertraktet og Hafslund-gårdenes beliggenhet var god.

Rundt 1600 skaffet adelsmannen Otte Bildt til Nes seg de fleste av sagene på Hafslundsiden, begge Hafslundgårdene og omliggende gårdsbruk. Han reiste en herregårdsbygning i stein der hovedbygningen står i dag. Otte Bildt søkte og fikk setesrettigheter fra Kronen i 1608.  Hafslund var fra da av én hovedgård med adelig status.

Sønnen Daniel Bildt skrev seg “til Hafslund” og samlet de siste fosserettigheten til gården, men lønnsomheten var ikke spesielt god. Selv om Hafslund ble delt på flere, da den barnløse Daniel Bildt til Hafslund døde, så var allikevel Hafslund  én hovedgård med setesrettigheter,  og alle partene ble etterhvert kjøpt av den neste eieren, Werner Nielsen.

Embetskjøpmannen Werner Nielsen var først og fremst forretningsmann, og i tospann med sin svigerfar som eide Borregård skulle han utvikle Hafslund til å bli landets viktigste trelastindustri og Sør-Norges største gods.