Tidlig historie

Hafslund blir første gang nevnt i et dokument fra 1344, og viser da ikke til en gård, men til et lid i Skjeberg skipreide, et landområde bestående av flere gårder som skulle stille én mann til leidang.

Rundt 1400 dukker Hafslund-navnet igjen opp i forbindelse med registrering av inntekt fra to gårder eid av Oslo Bispedømme, Store og Lille Hafslund.

I 1594 nevnes igjen to Hafslund-gårder, plassert nord og sør for hverandre. I seg selv var neppe Hafslund-gårdene spesielt viktig eller interessante, men det var rettigheter til Sarpsfossen.

Utover 1500-tallet dukker fosserettigheter til Sarp opp i flere skifter, uten at Hafslund-navnet blir nevnt. Ulike partseiere hadde frem til slutten av 1500-tallet bygd hele 17 sagbruk ved Sarpsfossen på Hafslundsiden .

Rundt 1600 skaffet adelsmannen Otte Bildt til Nes seg de fleste av sagene, begge Hafslundgårdene, og fikk reist en herregårdsbygning i stein der hovedbygningen står i dag. Bildt søkte om setesrettigheter og etablerte på den måten Hafslund som én hovedgård med adelig status.

Sønnen Daniel Bildt skrev seg til Hafslund og samlet de siste fosserettigheten til gården. Selv om Hafslund ble delt på flere, da den barnløse Daniel Bildt til Hafslund døde, så var Hafslund fra nå av én hovedgård med setesrettigheter,  og alle partene ble etterhvert kjøpt av den neste eieren, embetskjøpmannen Werner Nielsen. Med ham ble Hafslund landets viktigste trelastindustri og Sør-Norges største gods.