Kultursentrum

Den første kjente familien på Hafslund var familien Gyldenhorn på 1400-tallet. Hafslund var allerede da en herregård av internasjonalt format, beliggende på kongeveien til Christiania. Gården ligger sentralt ved det gamle fergestedet Sandesund, og konger, kulturpersonligheter og storfolk for øvrig tok helst inn her på sine gjennomreiser. For eierne lå det mye prestisje i nettopp dette, og de inviterte gjerne kjente personer til Hafslund, selv om det kunne koste store pengebeløp.

Hafslund Hovedgård har spilt en rolle som kulturell brobygger til Europa, og har vært et nedslagsfelt for kunst, kultur og kompetanse i videste forstand. I egenskap av krongods, privilegier og den store industrielle virksomheten har flere av eierne spilt en viktig rolle i samfunnsliv og politikk. Mange kjente slekter, som Bildt, Werenskiold, Huitfeldt, Elieson, Holter, Wessel og Rosenkrantz, har gjennom tidene vært eiere av Hafslund. Det er spesielt tre sterke kvinner som er sentrale i Hovedgårdens historie; Karen Huitfeldt, Anna Collett Elieson og Maren Juel. Det var i Karen Huitfeldt sin tid på hovedgården at det ble opprettet et eget skole- og fattigvesen på Hafslund. Ordningen omfattet alle sagbruksarbeiderne med familier, men også leilendinger, husmenn og andre landbruksarbeidere som lå under adelsgården.

Da barokkbygningen fra Bildts tid brant en vinternatt i 1758, forteller historien at Anna Collett Elieson sa til sin mann: «Nå skåler vi for et nytt og flottere Hafslund». Etter at gjenoppbyggingen stod ferdig i 1762 fremsto Hafslund som enda mer staselig enn før.

Det sies også at Madame Maren Juel var en enestående dyktig kvinne. Ved siden av sin forretningssans, gjorde hun en stor sosial innsats. Blant annet opprettet hun en støtteordning for Hafslunds og Borregaards enker og tidligere arbeidere, og hadde to bakstekoner ansatt som bakte godt brød til trengende. Hun skal ha vært en varm og omsorgsfull kvinne, som var engasjert i samfunn og veldedighet.

Eget samfunn

Hafslund har vært utgangspunktet for industriell virksomhet – først knyttet til landbruk og skogbruk med vannsagene i Sarpsfossen og trelasthandel. Deretter med utgangspunkt i elektrisiteten.

Et nettverk av gårder, bruk og husmannsplasser med bønder og arbeidsfolk har gjennom tidene forsynt sin hovedgård med varer og tjenester. Hafslund var fra siste halvdel av 1600-tallet en selvforsynt enhet. Tømmer fra egen skog ble skåret på egne sager av egne folk og utskipet på egen kjøl. Fra midten av 1700-tallet var Hafslund et høyt utviklet samfunn med et eget skole- og fattigvesen.

Den teknologiske utviklingen som førte til at vannkraften kunne utnyttes til produksjon av elektrisitet, ble grunnlaget for industriselskapet Hafslund, etablert i 1898.

Hafslundparken

Parken på Hafslund Hovedgård er på nærmere 100 dekar, og ble anlagt i siste halvdel av 1700-tallet. Den er et av landets mest helstøpte eksempler på park- og hagekunst i barokk stil, med mektige lindealleer som framhever hovedaksene i anlegget.

Parkområdet er organisert med hovedbygningen beliggende i nord, og driftsbygninger og den engelske parken med sin dominerende lindeallé og store plenarealer i aksen mot sør. Helt i sør i parken ligger et område med store trær, skyggefulle stier og en parkdam. Her er det også gravhauger fra jernalderen. I området lengst sør i parken finnes helleristningsfelt fra bronsealderen for 3000 år siden.

På øst- og vestsiden av hovedbygningen er det parkområder i tilsvarende stil. Her ligger også den vakre Kongepaviljongen, som er en kopi av paviljongen som sto på Kongehøien nede ved Sarpsfossen, bygget ny i 1937 av arkitekt Arnstein Arneberg.

Parken med sine store plener, gangveier og stier egner seg ypperlig for småbarnsfamilier.

I parken er det et fuglehus med undulater og parakitter, og på rundturen kan man støte på ender. Kaier og ugler har også tilhold i parken.

Parken byr på kunstnerisk utsmykning med verker av Arne Vigeland, Per Inge Bjørlo og Nico Widerberg, i tillegg til byster av Hafslunds grunnlegger Knut Ørn Bryn og første styreleder Hieronymus Heyerdahl.

Både den gamle pilegrimsleden Borgleden og den nyere Tusenårsstien, som ble etablert i forbindelse med Sarpsborgs tusenårsjubileum i 2016, passerer gjennom Hafslundparken.

Hafslundparken er de senere årene benyttet til store konserter og publikumsarrangementer – i 2008 og 2009 i sammenheng med at Hafslund-konsernet arrangerte internasjonale klimakonferanser, i 2012 i forbindelse med Hafslund Hovedgårds 250-årsjubileum, og i 2016 som en kulturell hovedarena ved Sarpsborgs byjubileum. Det var mer enn 10.000 til stede på hvert av disse arrangementene.

Hafslundparken er åpen for publikum hele året.

Parkens historie

Det første sporet etter et parkmessig anlegg på Hafslund er utsiktsplassen Kongehøien nede ved Sarpsfossen. En vei førte dit fra hovedbygningen. Første konge på Kongehøien var Christian 5. i 1685.

De første sporene etter hage på Hafslund finner vi like etter 1700.

På Hafslund var det aldri noen plutselig og fullstendig omlegging fra den ene stilarten til den annen. Renessansehagen nord for hovedbygningen er fra tidlig på 1700-tallet. I 1760 gjør barokken seg gjeldende, parken utvides sørover, og vi får de store alleene. Noen år senere kan vi se de første sporene etter engelsk landskapsstil i søndre del av parken.

Justisråd Peter Elieson kjøpte Hafslund i 1754, og en blomstringsperiode begynte. Ny hovedbygning ble ferdigstilt i 1762, og en park i barokk stil ble anlagt. På slutten av 1700-tallet var et av de vakreste og mest storslagne park- og hageanleggene vi har hatt her til lands å finne på Hafslund.

I årene før og etter 1800 var det oppgangstider. Maren Juel var en dominerende kraft på Hafslund, og parken ble på hennes tid ferdig omlagt til engelsk landskapsstil. Kongepaviljongen ble bygd, og et kunstferdig vanndrevet urverk ble satt opp.

Videre utover 1800-tallet var hovedgården og parken i stor grad preget av forfall. Da Aktieselskabet Hafslund overtok gården i 1898, begynte en ny oppgangsperiode med utbedring av bygninger og parken. Dette var et arbeid som strakk seg flere tiår fram i tid.

Fram til midten av 1930-tallet var det frukt- og grønnsakshager på begge sider av den mektige, sentrale lindealleen. Hagene ble lagt ned og erstattet med store gressplener. Parken tok form slik vi kjenner den i dag.